Réquiem para el gringo (1968)

Eugenio Martin og José Luis Merino viser at det slettes ikke bare var italienerne som kunne gjøre "spaghetti western"-genren, - denne type cowboyfilm som overgikk de mer klassiske amerikanske westernfilmene hva gjelder vold, realisme, historie, filmtekniske finesser og uovertruffen musikk.

Den mye oversette, ja nesten helt glemte, "Réquiem para el gringo" er på mange måter en usannsynlig cowboyfilm. Ikke bare fordi filmens protagonist er en astrolog i leopardklær med tilsynelatende overnaturlige krefter(!) - han kan dukke opp som lyn fra klar himmel for sine fiender, altså ut av intet. Skremmende! Dessuten, han rir riktignok inn i solnedgangen - men ikke på en hest, å nei. Han bestiger sitt trofaste esel og setter fart så støvskyen tåkelegger hele Ville Vesten!
At filmen i tillegg låner små elementer fra både science fiction- og skrekkfilmen, gjør den noe ekstravagant.
Filmens handling og plot, joda - det dreier seg også her om hevn - er kanskje tynn som strået i revolvermennenes mutte kjefter. Men du verden for en stemning! Ikke minst takket være Angelo Francesco Lavagninos episke og memorable komposisjon. En liten rockeoperette med pistolskudd og vrinsk!
Et lite apropos: Der hvor Sergio Leone, genrens fremste høvding, pleide å zoome inn de solbrente gringoers ansikter, for dernest å la kameraet hvile - lenge, intenst - bygget opp stemningen (senere kopiert av de fleste filmskapere innen denne genren) - så begår de spanske regissører her en liten vri: Som svingdørene på et horehus i gode tider, går zoomen - ut og inn, frem og tilbake. Litt irriterende kanskje, men det blir faktisk ganske så effektivt i enkelte scener. Og at filmen i tillegg har flust av vakre kvinner, skader naturligvis ikke.
En klar kultfilm i genren cowboyromantikk.