Som tittelen vagt antyder: En kulten og kummerlig, men forhåpentlig kulørt blogg:

Primært vil denne bloggen omhandle gialliklassikere, spaghetti westerns, spionthrillere, exploitation- og poliziotteschifilmer. Men også andre stilarter av mediet film vil her presenteres. Det betyr generelt meget av kult, camp, kitsch og ymse ustekte kalkuner, men også enkelte store (og glemte) klassikere. Vi reiser fra Hollywood til Bollywood, Cinecittà til Calcutta, Troma til Toho.
Og - ikke minst, deres skjønne musikalske akkompagnementer vil selvfølgelig også løftes frem fra bak de glemtes scenetepper.
Meningen er altså å blåse støv av noen relativt neglisjerte genrer innen musikk og film; trekke dem frem i manesjen, gi dem noen ekstra minutter i rampelyset så å si. Om de aldri får sin renessanse, så vil kanskje noen av disse bidrag kunne glede noen. Undertegnede har dog sine tvil.
Alt presenteres (naturligvis) i ren amatørmessig ånd, med påfølgende spinkle tilleggsopplysninger.
Vel bekomme.

torsdag 17. desember 2009

The Conversation (1974)



Mellom de noe mer kjente "The Godfather" og "The Godfather part II", skapte Francis Ford Coppola det som er etter min mening hans ypperste film.
"The Conversation" omhandler den profesjonelle avlytteren Harry Caul, strålende spilt av Gene Hackman, som tar på seg alle slags type oppdrag for hvem det måtte være. Et slags tema for filmen er: "Don't shoot the messenger" - Caul gjør jo bare jobben sin - og han utfører den bedre enn noen andre. Han klarer å holde en (sunn?) distanse til det rent moralske aspektet ved jobben, iallfall for en stund. Katolikken Caul sliter etterhvert med skyld, og hans paranoia begynner å få et visst grep over hans liv. Denne eskalerer betraktelig da han han avlytter noe som tilsynelatende dreier seg om mord. Caul, som lever svært isolert - 100 % tro mot sitt yrke - og nærmest er (kanskje ikke så paradoksalt) sykelig opptatt av eget privatliv, befinner seg etterhvert i en etisk konflikt med seg selv, og andre.
Et annet stikkord for filmen: På seg selv kjenner man andre. For hvem avlytter avlytteren ...?
Denne spenningsfilmen fra det urbane Amerika på 70-tallet, har et tidstypisk slør av amoralisme og kynisme over seg - den er mesterlig fotografert, stemningen er klam, nervepirrende og meget klaustrofobisk. Regi og historie er stram, profesjonell i alle ledd - Hackman gjør sin kanskje beste rolle noensinne og musikken av David Shire underbygger filmens "jagede" stemningen med nifse og Gershwinske pianotriller paret med dystre lydkulisser fra avantgardens bakgård. At filmen i sin tid vant Gullpalmen i Cannes, og ble nominert for tre Oscarstatuetter, er mer enn høyst fortjent.
En skikkelig amerikansk 70-talls klassiker.

3 kommentarer:

  1. Ja! Husker at jeg så den på kino i sin tid, - må ha vært i '75. Og De, min herre, var knapt nok påtenkt.

    SvarSlett
  2. Husker jeg hadde denne på VHS for lenge, lenge siden. Sliten video som på en måte gjorde filmen enda mer creepy. Minner meg om at jeg egentlig burde ha sett Coppolas andre lille film på 70-tallet også; "Rain People". Og så har jeg jammen meg ikke fått somlet meg til å se "The Parallax View" heller. Bør kanskje gjøre det snart.

    SvarSlett
  3. Geir: Knapt nok, nei. Men jeg levde da i det minste. Og for å svare med samme mynt: Når kinofilmene engang i fremtiden virkelig revolusjoneres, på måter vi idag bare kan fantasere om - da sitter jeg i kinosalen og koser meg med nedlastet popcorn og virtuell soda. Og De, min herre, ligger da under torv og jord ...

    HPL: VHS-filmenes ihjeltygde bånd tillegger gjerne en ekstra dimensjon med "guffenhet"; eller kanskje det bare er en slags nostalgitripp?
    The Parallax View kan bestilles for en meget billig penge hos Play.com.

    SvarSlett

Hva sa De, sa De?