Som tittelen vagt antyder: En kulten og kummerlig, men forhåpentlig kulørt blogg:

Primært vil denne bloggen omhandle gialliklassikere, spaghetti westerns, spionthrillere, exploitation- og poliziotteschifilmer. Men også andre stilarter av mediet film vil her presenteres. Det betyr generelt meget av kult, camp, kitsch og ymse ustekte kalkuner, men også enkelte store (og glemte) klassikere. Vi reiser fra Hollywood til Bollywood, Cinecittà til Calcutta, Troma til Toho.
Og - ikke minst, deres skjønne musikalske akkompagnementer vil selvfølgelig også løftes frem fra bak de glemtes scenetepper.
Meningen er altså å blåse støv av noen relativt neglisjerte genrer innen musikk og film; trekke dem frem i manesjen, gi dem noen ekstra minutter i rampelyset så å si. Om de aldri får sin renessanse, så vil kanskje noen av disse bidrag kunne glede noen. Undertegnede har dog sine tvil.
Alt presenteres (naturligvis) i ren amatørmessig ånd, med påfølgende spinkle tilleggsopplysninger.
Vel bekomme.

tirsdag 19. januar 2010

Passaporto per L'allegria - Ennio Morricone



Et muntert og lekent - tilsynelatende svært enkelt, men dog - et nokså komplekst stykke musikk, - signert favoritten Ennio Morricone, og hentet fra filmen "René la canne" (1977) regissert av Francis Girod. Om filmen vet jeg simpelthen intet - det må ærlig innrømmes. Jeg har rett og slett ikke sett den. Men jeg har soundtracket - og det er meget godt. Men så er det nå ofte slik da, at så mange elendige filmer har et fantastisk lydspor - og omvendt. Jeg vet ikke om denne filmen er særlig bra.

Litt morsomt er det at på YouTube tituleres det aktuelle stykke slik: "Passaporto per L'Algeria",- hvilket kanskje ikke er så underlig; det kan oversettes til "Et pass til Algerie". Men stykket heter nå en gang "Passaporto per L'allegria" (Et pass til lykke).

Giallo e rotativo!
Lagt inn av kl. Ingen kommentarer:
Etiketter: ,
Abonner på: Innlegg (Atom)