Som tittelen vagt antyder: En kulten og kummerlig, men forhåpentlig kulørt blogg:

Primært vil denne bloggen omhandle gialliklassikere, spaghetti westerns, spionthrillere, exploitation- og poliziotteschifilmer. Men også andre stilarter av mediet film vil her presenteres. Det betyr generelt meget av kult, camp, kitsch og ymse ustekte kalkuner, men også enkelte store (og glemte) klassikere. Vi reiser fra Hollywood til Bollywood, Cinecittà til Calcutta, Troma til Toho.
Og - ikke minst, deres skjønne musikalske akkompagnementer vil selvfølgelig også løftes frem fra bak de glemtes scenetepper.
Meningen er altså å blåse støv av noen relativt neglisjerte genrer innen musikk og film; trekke dem frem i manesjen, gi dem noen ekstra minutter i rampelyset så å si. Om de aldri får sin renessanse, så vil kanskje noen av disse bidrag kunne glede noen. Undertegnede har dog sine tvil.
Alt presenteres (naturligvis) i ren amatørmessig ånd, med påfølgende spinkle tilleggsopplysninger.
Vel bekomme.

søndag 20. desember 2009

La decima vittima (1965)



Erketypisk italiensk for sin tid: En voldelig og glatt science fiction/romantisk/sort komedie med Mr. and Mrs. Cool: Marcello Mastriani og Ursula Andress. Temaet er høyst relevant for vår tid: Et slags konsept for reality-TV. Det hele er altså et spill, men med livet som innsats. Jakt, finn og drep dine konkurrenter, én etter én. Klarer du ti på rad, vinner du - derav tittelen: "Det tiende offer".
Og det er nettopp det tiende offer Marcello Polleti (Mastriani) og Caroline Meredith (Andress) jakter - nå må de ta rotta på hverandre. Her må forskjellige taktikker legges for dagen. En femme fatale mot en sleip, forførende slange. Filmmaker Elio Petri, kanskje mest berømt for " Indagine su un cittadino al di sopra di ogni sospetto", har laget en fengende og funky 60-talls kultfilm med ingredienser som styrker livet.
Dessuten, herlig musikk av Piero Piccioni, med tittelsporet sunget av Mina Mazzini!

torsdag 17. desember 2009

The Conversation (1974)



Mellom de noe mer kjente "The Godfather" og "The Godfather part II", skapte Francis Ford Coppola det som er etter min mening hans ypperste film.
"The Conversation" omhandler den profesjonelle avlytteren Harry Caul, strålende spilt av Gene Hackman, som tar på seg alle slags type oppdrag for hvem det måtte være. Et slags tema for filmen er: "Don't shoot the messenger" - Caul gjør jo bare jobben sin - og han utfører den bedre enn noen andre. Han klarer å holde en (sunn?) distanse til det rent moralske aspektet ved jobben, iallfall for en stund. Katolikken Caul sliter etterhvert med skyld, og hans paranoia begynner å få et visst grep over hans liv. Denne eskalerer betraktelig da han han avlytter noe som tilsynelatende dreier seg om mord. Caul, som lever svært isolert - 100 % tro mot sitt yrke - og nærmest er (kanskje ikke så paradoksalt) sykelig opptatt av eget privatliv, befinner seg etterhvert i en etisk konflikt med seg selv, og andre.
Et annet stikkord for filmen: På seg selv kjenner man andre. For hvem avlytter avlytteren ...?
Denne spenningsfilmen fra det urbane Amerika på 70-tallet, har et tidstypisk slør av amoralisme og kynisme over seg - den er mesterlig fotografert, stemningen er klam, nervepirrende og meget klaustrofobisk. Regi og historie er stram, profesjonell i alle ledd - Hackman gjør sin kanskje beste rolle noensinne og musikken av David Shire underbygger filmens "jagede" stemningen med nifse og Gershwinske pianotriller paret med dystre lydkulisser fra avantgardens bakgård. At filmen i sin tid vant Gullpalmen i Cannes, og ble nominert for tre Oscarstatuetter, er mer enn høyst fortjent.
En skikkelig amerikansk 70-talls klassiker.

Modesty Blaise (1966)



De fleste er vel mer kjent med tegneserieheftene- og stripene med heltinnen Modesty Blaise, enn filmatiseringen fra 1966 av Joseph Losey. Og elsker man serieheftene med alle dets karakterer, bør man holde seg unna denne farverike og lekne filmen - har jeg blitt fortalt. Regissør har vel i dette tilfellet først og fremst tatt tak i fenomenet Modesty Blaise -denne kvinnelige agentutgaven av James Bond, for å lage en morsom og underholdende actionfilm. Å gjenskape hovedpersonens (og de andres) særegenheter samt å ta hensyn til Blaises bakgrunn og historie, har nok her vært underordnet selve den fartsfylte historien. Og hvorfor ikke?
Selveste Monica Vitti, Michelangelo Antonionis muse fra en rekke storfilmer, portretterer den tidligere kriminelle actionheltinnen som etterhvert tar oppdrag for den britiske etterretningstjenesten. Filmen fortoner seg nesten som en actionpreget og sexy moteoppvisning fra catwalken som nærmest fanger essensen av det glade 60-tallet. Det er mange modfrisyrer- og klær (man mer enn aner at visse klesdesignere har lusket i kulissene og nærmest bestukket regissøren - "produktplassering" er visstnok fagtermen) en rekke usannsynlig farverike parykker, eksplosjoner, tåpelige skurker og deilig musikk. The swinging sixties - erkebritisk og erke... tja, moro?
Se for deg en blanding av TV-seriene "The Avengers" og "The Man from U.N.C.L.E", parret med en lavbudsjetts James Bond. Knall, spør du meg!

tirsdag 15. desember 2009

The Haunted World of Edward D. Wood Jr



En nesten to timer lang og informativ dokumentar om Ed Wood!
Anbefales til alle B-film-kjennere.
NB - bør og kan ses i såkalt full screen-versjon.

Uchu daikaijû Girara (1967)



Eller "The X from Outer Space". Tittelen sier alt, gjør den ikke? Glem Godzilla og Gamera, møt kjempemonsteret Guilala! Kazui Nihonmatsus film ble i sin tid kåret til den dårligste monsterfilmen noensinne laget, og det sier ikke rent lite.
Disse filmene, såkalte Kaijufilmer, er stort sett uglesett av massene, skydd som pesten, men elsket av fansen. At filmen fikk en slik streng dom finner jeg helt uforståelig, det finnes langt verre filmer av samme gren- tro meg. Slike kåringer virker uansett gjerne mot sin hensikt.
Hva man får er iallfall erketypisk for sin genre: En japaner i dårlig gummidrakt(her, en slags forvokst kylling med antenner), byer som knuses og pulveriseres, UFOer formet som pai(!), fest, dans og moro på månens rombase, romhjelmer som bare tas rett av som en mopedhjelm, leketanks- biler og fly som smadres, generelt elendig skuespill, mye action, en ganske god historie (genren tatt i betraktning) - alt akkompagnert av fengende rompolka(!) og futuristisk cocktailmusikk (Taku Izumi er den ansvarlige).
En sann klassiker!

Fabio Frizzi - Voci dal Nulla/The Beyond



Mer deilig musikk! Denne gang signert av en italiensk herremann ved navn Fabio Frizzi.
Frizzi har kanskje ikke vært den mest produktive gutten i klassen (han er dessuten langt yngre enn mange av sine komponistlandsfrender med virke innen zombie/splatter/giallifilmene), - men det han har levert, er godt som det edleste gull.
Hans musikalske høydepunkt, etter min mening, kom med den svært stemningsfulle musikken til Lucio Fulcis "E tu vivrai nel terrore! L'aldilà", bedre kjent som "The Beyond" fra 1981. Du har den analoge synthen, elementer fra progrocken, basslyden rund og god som en fløyelselefant, et djevelsk kor fra et slags juleoratorium, en dæsj psykedelia, en klatt Mahler - det er simpelthen veldig italiensk filmmusikk!
Denne til dels grafiske zombiefilmen er en av de bedre av sitt slag, skjønt zombiefilm blir litt for snevert. Filmens tema, som visstnok skal være en slags Fulcis hyllest til den franske surrealistforfatteren Antonin Artaud, kretser omkring mytene om én av de syv porter til Helvete. Vi skal naturligvis til The Seven Doors Motel, hvor lumske ting skjer i kjelleren ...
"The Beyond" byr på ok skuespillerprestasjoner, en intens handling og en økende spenningskurve (men noen langdryge sekvenser) og en høyst memorabel sluttsekvens. Men filmen hadde falt mange hakk ned på poengskalaen, hadde det ikke vært for Frizzis magiske mesterverk - ikke så arrangementmessig ulikt noe Goblin har gjort på sitt aller, aller beste.
Fans av Fulcis langt mer kjente "Zombie Flesh Eaters" (eller Zombi 2), vil glede seg over denne godbiten, rent filmatisk og musikalsk. Frizzi stod som kjent også for soundtracket til sistnevnte film, og mange mener at det er hans magnum opus. Derom strides de lærde, men "The Beyond" er uten tvil hans mest formfullendte verk.

The Holy Mountain (1973)



Mildt sagt, bisarre saker. En gordisk knute av en film. Symbolsk, metaforisk, surrealistisk, stygg, magisk, morsom, politisk, antipolitisk, okkult, tankevekkende, smakfull, kryptisk, religiøs, antireligiøs.
"The Holy Mountain" handler vel om menneskets iboende trang til å søke. Og - uten å bli for nihilistisk eller Nietzscheansk - om mestring, om å bestige fjell, om å finne Sannheten.
Og når du tror du har forstått halve filmens mening, da trekker Jodorowsky oss ut av filmen, bokstavelig talt, for å peke nese til de vantroende. Og/eller til alle dilterne? Kanskje til individualistene? Hvem vet? Mulig regissør heller ikke vet.
Jodorowsky ironiserer frodig over sin egen films tema. Kanhende det hånflires på bekostning av verden, av menneskene og det rotet vi har skapt her på jorden?
Det får bli opp til hver enkelt seer å avgjøre.
Jodorowskys suverent beste film - en slags lang umorsom Monty Python-sketsj med 18-års grense.
Anbefales til dem som tror de har sett alt.

mandag 14. desember 2009

Réquiem para el gringo (1968)



Eugenio Martin og José Luis Merino viser at det slettes ikke bare var italienerne som kunne gjøre "spaghetti western"-genren, - denne type cowboyfilm som overgikk de mer klassiske amerikanske westernfilmene hva gjelder vold, realisme, historie, filmtekniske finesser og uovertruffen musikk.

Den mye oversette, ja nesten helt glemte, "Réquiem para el gringo" er på mange måter en usannsynlig cowboyfilm. Ikke bare fordi filmens protagonist er en astrolog i leopardklær med tilsynelatende overnaturlige krefter(!) - han kan dukke opp som lyn fra klar himmel for sine fiender, altså ut av intet. Skremmende! Dessuten, han rir riktignok inn i solnedgangen - men ikke på en hest, å nei. Han bestiger sitt trofaste esel og setter fart så støvskyen tåkelegger hele Ville Vesten!
At filmen i tillegg låner små elementer fra både science fiction- og skrekkfilmen, gjør den noe ekstravagant.
Filmens handling og plot, joda - det dreier seg også her om hevn - er kanskje tynn som strået i revolvermennenes mutte kjefter. Men du verden for en stemning! Ikke minst takket være Angelo Francesco Lavagninos episke og memorable komposisjon. En liten rockeoperette med pistolskudd og vrinsk!
Et lite apropos: Der hvor Sergio Leone, genrens fremste høvding, pleide å zoome inn de solbrente gringoers ansikter, for dernest å la kameraet hvile - lenge, intenst - bygget opp stemningen (senere kopiert av de fleste filmskapere innen denne genren) - så begår de spanske regissører her en liten vri: Som svingdørene på et horehus i gode tider, går zoomen - ut og inn, frem og tilbake. Litt irriterende kanskje, men det blir faktisk ganske så effektivt i enkelte scener. Og at filmen i tillegg har flust av vakre kvinner, skader naturligvis ikke.
En klar kultfilm i genren cowboyromantikk.

Città violenta - Ennio Morricone



"Città violenta", engelsk tittel "Violent City", også kjent som "The Family" er en helt grei actionfilm i regi av Sergio Sollima. Kort fortalt: Steinansiktet Charles Bronson spiller snikskytteren som skal hevne sin nesten-død. Telly Savalas er den store stygge ulven, mens Jill Ireland er kvinnen de begge ønsker. Ganske fornøyelig på en sen tirsdagskveld.
Men som med så mange poliziotteschi-filmer, er det selve soundtracket som fester seg. Så også med denne, - Morricone var iallfall i storform!

PS - Denne filmen skal visstnok være vrien å få tak i, men jeg fant min Bronson-trippelboks, med nevnte film, på Rema 1000 av alle steder. Den som ikke leter, skal finne ...

Danger: Diabolik (1968)



Den italienske regissøren Mario Bava (1914 - 1980) skulle egentlig bli maler av yrke, og hadde sin akademiske utdannelse først og fremst innen denne delen av kunstens verden. Men Bava klarte aldri å tjene til livets opphold ved å selge sine akvareller, og han bestemte seg derfor for å følge i sin fars smått legendariske fotspor - skulptøren Eugenio Bava, som etterhvert ble en pionér å regne innen effektmakeri og fotografi for italiensk stumfilm. Bava jobbet først som assistent for sin far, og senere for en rekke kjente filmskapere, før han etablerte seg som en av de fremste skrekkfilmregissørene i Italia.

På utsøkt vis klarte Mario Bava å gjenskape den populære italienske tegneserien Diabolik (tegneserier kalles i Italia "fumetti" = røyk, grunnet snakkeboblene) på det magiske filmlakenet. Og at Danger: Diabolik i dag fremstår som en av de virkelig store kultfilmene innen actiongenren, synes slettes ikke merkverdig. For sjelden (det vil i dette tilfelle si aldri) har vi sett en antihelt mer übercool enn den maskerte Diabolik (spilt av en kjølig John Philip Law).

Som en slags helsort trikot-bekledd James Bond - naturligvis med egen underjordisk hule hvor han iblant bader i stjålne pengesedler - følger vi Diabolik mens han raner statlige pengetransporter, klatrer opp et slotts murvegger ved hjelp av sugekopper (ja, det er basert på en tegnserie), stjeler fra de rike - en slags katt og mus-lek med både politi og andre forbrytersyndikater. Men Diabolik er ingen Robin Hood. Utbyttet deler han kun med sin kjære medsvorne, den billedskjønne og veldreide Eva Kant - akkurat passe veldreid spilt av den, vel, veldreide Marissa Mell. Filmen byr på karikerte personer i en fartsfylt, estetisk, sexy og tyggis-actionpreget historie som går de tidlige 007-filmene, eller "Our man Flint/In like Flint"-filmene, en høy gang. Her er mye kitsch, camp og "reinspikka" underholdning, kun for underholdningens skyld! At vår helt også klarer å lure politi og rettsmedisinere ved å spille "død" (en teknikk han visstnok har lært av tibetanske munker(!) - gjør ham bare enda mer hysterisk og, tja, tegneserieaktig.
Diaboliks "varemerke" fra serieheftene er blant annet å kaste sin store kniv mot sine fiender, men her er volden tonet betydelig ned. Dette er rett og slett "lett og uskyldig" action.

At Mario Bava hadde en bakgrunn i malerkunsten, er kanskje mer markant i denne filmen enn noen av de andre han har regissert. "Danger: Diaboliks" svært farverike og futuristiske kulisser (samtlige håndmalt av Bava) tyter nærmest ut av skjermen i denne technicolor-festen av et filmstykke. Dessuten, filmen gjenskaper tegneserierutene ved bruk av (knapt merkbare) vannrette linjer - kulisser som skilter, sengestolper, lyktestolper, speil o.l.

Og musikken, ja musikken! Ennio Morricone - den største av dem alle - har bidratt til å puste liv og røre i denne filmen. Tittelsporet "Deep, deep down" sunget av Christie ble i sin tid kåret som den tredje beste filmlåten noensinne. Soundtracket i sin helhet er noe av det ypperste Morricone har komponert i klassen "popart". Det sier ikke rent lite.
Summa summarum: Simpelthen fantastisk! Kanskje den beste action-B-film noensinne laget.