Danger: Diabolik (1968)

Den italienske regissøren Mario Bava (1914 - 1980) skulle egentlig bli maler av yrke, og hadde sin akademiske utdannelse først og fremst innen denne delen av kunstens verden. Men Bava klarte aldri å tjene til livets opphold ved å selge sine akvareller, og han bestemte seg derfor for å følge i sin fars smått legendariske fotspor - skulptøren Eugenio Bava, som etterhvert ble en pionér å regne innen effektmakeri og fotografi for italiensk stumfilm. Bava jobbet først som assistent for sin far, og senere for en rekke kjente filmskapere, før han etablerte seg som en av de fremste skrekkfilmregissørene i Italia.

På utsøkt vis klarte Mario Bava å gjenskape den populære italienske tegneserien Diabolik (tegneserier kalles i Italia "fumetti" = røyk, grunnet snakkeboblene) på det magiske filmlakenet. Og at Danger: Diabolik i dag fremstår som en av de virkelig store kultfilmene innen actiongenren, synes slettes ikke merkverdig. For sjelden (det vil i dette tilfelle si aldri) har vi sett en antihelt mer übercool enn den maskerte Diabolik (spilt av en kjølig John Philip Law).

Som en slags helsort trikot-bekledd James Bond - naturligvis med egen underjordisk hule hvor han iblant bader i stjålne pengesedler - følger vi Diabolik mens han raner statlige pengetransporter, klatrer opp et slotts murvegger ved hjelp av sugekopper (ja, det er basert på en tegnserie), stjeler fra de rike - en slags katt og mus-lek med både politi og andre forbrytersyndikater. Men Diabolik er ingen Robin Hood. Utbyttet deler han kun med sin kjære medsvorne, den billedskjønne og veldreide Eva Kant - akkurat passe veldreid spilt av den, vel, veldreide Marissa Mell. Filmen byr på karikerte personer i en fartsfylt, estetisk, sexy og tyggis-actionpreget historie som går de tidlige 007-filmene, eller "Our man Flint/In like Flint"-filmene, en høy gang. Her er mye kitsch, camp og "reinspikka" underholdning, kun for underholdningens skyld! At vår helt også klarer å lure politi og rettsmedisinere ved å spille "død" (en teknikk han visstnok har lært av tibetanske munker(!) - gjør ham bare enda mer hysterisk og, tja, tegneserieaktig.
Diaboliks "varemerke" fra serieheftene er blant annet å kaste sin store kniv mot sine fiender, men her er volden tonet betydelig ned. Dette er rett og slett "lett og uskyldig" action.

At Mario Bava hadde en bakgrunn i malerkunsten, er kanskje mer markant i denne filmen enn noen av de andre han har regissert. "Danger: Diaboliks" svært farverike og futuristiske kulisser (samtlige håndmalt av Bava) tyter nærmest ut av skjermen i denne technicolor-festen av et filmstykke. Dessuten, filmen gjenskaper tegneserierutene ved bruk av (knapt merkbare) vannrette linjer - kulisser som skilter, sengestolper, lyktestolper, speil o.l.

Og musikken, ja musikken! Ennio Morricone - den største av dem alle - har bidratt til å puste liv og røre i denne filmen. Tittelsporet "Deep, deep down" sunget av Christie ble i sin tid kåret som den tredje beste filmlåten noensinne. Soundtracket i sin helhet er noe av det ypperste Morricone har komponert i klassen "popart". Det sier ikke rent lite.
Summa summarum: Simpelthen fantastisk! Kanskje den beste action-B-film noensinne laget.